Forfatter: Victoria Johannessen,
idrettspedagog. engasjert i sosial rettferdighet.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens meninger.
Du kan også sende inn kommentarer eller kronikker til hei@451.no.
Ingen snakker om den psykologiske belastningen av å stå ansikt til ansikt mot et lag som representerer folkemord og massedrap av barn.
Er det rettferdig å forvente at landslaget skal møte opp som om dette bare er en vanlig motstander? Kan denne forventningen i det hele tatt bæres med god samvittighet, uten at det tas høyde for den psykologiske påkjenningen ved at spillerne blir tvunget til å bidra i normaliseringen av folkemord?
Det globale verdenssamfunnet har i to år vært vitne til lidelsene i Gaza, det er selvinnlysende at folkemordet i Palestina påvirker alles mentale helse på en eller annen måte. Så forventes det at landslaget vårt skal møte opp, opptre høflig og korrekt, som om dette er hvilken som helst motstander.
Lørdag 11. oktober kommer Israel til Norge for å spille kvalifiseringskamp til VM. I media florerer meninger om hvorvidt de i det hele tatt burde få lov til å delta. Noe som mangler i denne debatten, er omtanken for landslagsspillerne våre. De blir satt i en situasjon hvor de må gå på banen mot tidligere IDF-soldater og folkemordsympatisører.
Fotball har alltid vært og vil alltid være sammenvevd med politikk og solidaritet. Det å velge passivitet i møte med brudd på våre felles regler og lovverk er også politisk. Dette vet vi, Russland er derfor korrekt utestengt fra FIFA og UEFAs internasjonale turneringer. Det å møte Israel på fotballbanen nå, er en politisk handling som stiller Norges landslag på feil side av historien. På grunn av UEFA og FIFAs manglende utestenging av Israel fra fotballen legges et enormt ansvar i spillernes hender.
Det kommer til være en høyt presset situasjon med varslede protester både innenfor og utenfor Ullevål stadion, i tillegg til den mentale og emosjonelle påkjenningen spillerne våre kommer til å gjennomgå ved å møte spillere som stiller seg bak folkemord og apartheid. Summen blir en totalt unødvendig psykologisk belastning landslaget blir påtvunget.
“Fotballsporten bygger, på sitt beste, nasjonale fellesskap. På sitt verste normaliserer den folkemord.”
Palestinas tidligere landslagsspiller Suleiman al-Obaid, “Palestinske Pele”, ble drept i Gaza 6. august da han ventet på nødhjelp. Han er blant de over 800 drepte idrettsutøverne i Gaza. Ifølge de offisielle tallene er 401 palestinske fotballspillere drept av Israel, 103 av dem barn. Når Israel gjentakende får plass på store arenaer som fotballbanen, normaliserer fotballen folkemord og fotballspillere verden over blir tvunget til å delta i normaliseringen.
Erling Braut Haalands trener i Manchester City Pep Guardiola har ved flere anledninger vist solidaritet med Palestina, og sa i forrige uke at vi vitner et live folkemord. Videre oppfordrer han folk verden over til å organisere seg for å presse regjeringene sine til å ta umiddelbar handling for å stoppe Israels etniske rensing av palestinere.
Haaland kommer nå inn som erstatter for Ødegaard i kapteinrollen til lørdagens kamp. Spørsmålene vi må stille er om det i det hele tatt er forsvarlig av FIFA og UEFA å sette Haaland og de norske landslagsspillerne i posisjonen de nå blir satt i? Spesielt når deres egne retningslinjer og tiltak tilsier at de har et ansvar for å ivareta spillernes mentale helse.
Landslagsspillerne står overfor et ufattelig vanskelig valg på lørdag: Gå på banen for å spille den beste kampen de kan for å komme nærmere drømmen om VM, eller bli i garderoben for å ivareta egen helse og samvittighet.
