Teitur Thordarson kom til Estland rett etter Sovjetunionens fall. Uten baner. Uten spillere. Uten liga. Fire år senere var Estland blant Europas raskest klatrende landslag.
– Jeg visste ikke hva dette dreide seg om egentlig, sier Teitur Thordarson.
Året var 1996. Estland var nylig frigjort fra Sovjet, og fotballen i landet var ikke bare i ruiner, den eksisterte knapt.
– Det var jo basketball som gjaldt i Estland i sovjet-tiden. Det fantes ikke fotballbaner. Bare jorder, sier Thordarson i episode 295 av podkasten Toppfotball.
Han sitter på en benk på Holmlia, i nærheten av der han bor. Teitur ler tørt. Men det han forteller, er knapt til å tro.
Han trente landslaget og speidet på spillere i friminuttene på skolen.
Han var akkurat ferdig i Lillestrøm da telefonen kom fra en mann han aldri hadde hørt om: Aivar Pohlak. En visjonær estlender som ville bygge opp en nasjonal fotballkultur.
– Det var ett lag som hadde estiske spillere, og det var Flora Tallinn. Så Flora Tallinn var landslaget samtidig. De hadde de samme spillerne. Og jeg trente begge lag.
Det betydde at Teitur trente landslaget hver dag, i praksis. En modell enkelte foreslo da Rosenborg dominerte norsk fotball på 90-tallet. Estland hadde på den tiden, en åpenbar mangel på fotballspillere. Og det betydde at han måtte speide på utradisjonelle steder.
– Jeg dro overalt i landet og så på talenter jeg fikk høre om. Jeg var på skoler og så på spillere som spilte fotball.
-Du speidet på spillere i friminuttene?
- Ja. Det fantes jo ikke etablerte spillere med estisk pass. Så vi hadde jo ingen breddeklubber, og alle russerne spilte i sine interne ligaer.
Hør hele historien her:
Klatret 87 plasser på FIFA-rankingen
Teitur tok over en nasjon som knapt var rangert. De lå på 153. plass på Fifa-rankinge. Fire år senere hadde Estland klatret nesten 100 plasser.
– Vi gikk fra 153.plass ned til 65 på de fire årene jeg var der. Det er jo ganske bra da, sier han.
Men det var aldri snakk om mirakler. Det var systematikk, lojalitet og treningsvilje. Og å se muligheter der andre så kaos. I et land uten fotballkultur var det heller ingen fotballbaner å trene på. Men Teitur så muligheter der andre så begrensninger.
– Vi trente på noen jorder.Han fikset noen jorder her og der. Og så ble det trent på det. Det var jo ikke det aller beste, men det var det vi hadde.
Kulturbyggeren Pohlak
Aivar Pohlak var mer enn en klubbpresident. Han bygde opp hele fotballforbundet og finansierte ligaen med egne midler. Til og med spillersalg gikk tilbake til fotballen.
– Han bygget jo opp et imperium i Estland. Han solgte spillerne, tok agenthonorar og brukte pengene på å bygge opp fotballen.
Pohlak hentet ikke bare Thordarson for å trene. Han ga ham frie tøyler og full tillit.
– Jeg fikk lov til å bygge og gjøre det jeg trodde var det beste for prosjektet. Det var derfor jeg ble. Jeg kunne aldri gjort det samme i en etablert fotballnasjon.
Utrolig? Kanskje. Men det virket.
Reaksjonene hjemme i Norge lot ikke vente på seg.
– Alle mente jeg var stein gæren som hoppa på det opplegget der, fra en etablert rolle som topptrener i Norge.
Han tok et landslag fra å trene på jorder, til å ta poeng mot nasjoner som Skottland. Han fikk estiske ungdommer til å drømme om landslaget. Han var med på å legge grunnlaget for en fotballnasjon.
Avskjed og kollaps
Så kom vendepunktet. Pohlak måtte trekke seg, og de økonomiske musklene forsvant.
– Han var veldig ærlig med meg og sa at jeg tror ikke at jeg i neste år kan fortsette sånn som vi har gjort.
Teitur forsto hva det betydde. Alt kunne rase sammen. Da kom Brann på banen, og han takket ja. Men avskjeden satt dypt.
– Jeg hadde ikke lyst til å dra fra Estland, egentlig. Jeg var redd for at alt vi hadde bygget skulle falle sammen. Men det gjorde det heldigvis ikke.
I år spiller Flora Tallinn i Europa Conference League. Landslaget tapte knepent for Norge på hjemmebane, i VM-kvalifiseringen, og gjorde seg ikke bort mot Italia i 1-3-tapet heller. De har kommet langt siden de trente på jorder på slutten av 90-tallet.
Og hva skjedde med hans venn Aivar Pohlak?
Han kom tilbake som president for det estiske fotballforbundet i 2007, etter å ha vært visepresident siden 2003. Han mottok en nasjonal anerkjennelse for sitt arbeid for fotballen i Estland i 2002. Aivar overlot presidentrollen i Flora Tallinn til sin sønn Pelle Pohlak i 2017. Selv om han utvilsomt har gjort mye bra for fotballnasjonen, har han ikke vært fri for skandaler.
Nå etterforskes han av Konkurentsiamet (Estlands konkurransetilsyn) for konkurransehemmende samarbeid, ved å forsøke å nekte spillere og ansatte å bytte klubb, uten tidligere klubbs samtykke. I 2025 ble han valgt inn i UEFAs executive committee.
Møter Norge i avgjørende kamp
13.november spiller Estland mot Norge i VM-kvalifiseringen, som i utgangspunktet skal være en transportetappe for Ståle Solbakkens menn. Med seier mot Estland skal Norge tape mye i siste kamp mot Italia, før VM-billetten ryker.
Hør hele historien her:
.jpg?ref=451.no){kind=link}
