Tre tiår etter at Norge ble verdens beste, sitter Hege Riise på Ullevaal og forteller om gull, rivaler, og VM-trofeet som forsvant rett foran øynene på norsk fotball.
Pokalen som forsvant
Hege Riise sitter med utsikt over en stadion som er betydelig mer moderne enn da hun selv spilte her. Tredve år har gått siden Norge løftet VM-troféet i 1995, men i stedet for å stå stolt i en monter, er selve pokalen borte.
-Det er jo en ganske spesiell pokal som mangler ja, sier hun i episode 305 av podkasten Toppfotball. Det er tydelig at hun fortsatt strever med å forstå hvordan det kunne skje.
Da mediene startet sine undersøkelser satt hun på Ullevaal stadion og startet sin egen lille leteaksjon.
-Da tenkte jeg: Nå må jeg gå ned i kjelleren og se om den står i skapet der, eller noe. Men den gjorde ikke det, sier hun.
Norge har ikke vært borskjemt med internasjonale trofeer i fotball. Vi har vunnet både EM- og OL-gull, men det begynner å bli mange år siden. Og vi har kun ett VM-gull. Likevel står vi uten pokalen som skulle vært det mest håndfaste beviset på noe av det største i norsk fotballhistorie.
-Pokalen stod ubevoktet
Når Riise i dag vurderer hva som kan ha skjedd, er hun like nøktern som hun var som spiller.
- Det er ikke umulig at den har blitt stjålet, sier hun. Hun forklarer at trofeet i en periode sto helt åpent i resepsjonen på Ullevaal, sier Riise.
-Da sto jo den visstnok på resepsjonsdisken der, da, sier hun, og legger ikke skjul på hvor sårbar den plasseringen var, sier hun.
Hun trenger ikke si så veldig mye mer, men antyder tydelig at hun stiller seg spørsmålet: "Hvordan kunne et VM-trofé stå tilgjengelig for hvem som helst som passerte forbi?"
Og, hadde det fått stå der ubevoktet om det var vunnet av herrene?
Hør hele miniserien med Hege Riise her:
Var på kanten av noe stort
Men når samtalen beveger seg tilbake til det som skjedde på banen, endrer hun energi. De hadde hatt en god såkalt "precamp" før avreise, med sterke resultater i oppkjøringskampene. De begynte å forstå at de var på kanten av noe stort. De var bedre enn de fleste forstod, kanskje bedre enn de selv hadde våget å tro.
Hun beskriver den perioden som en sjelden kombinasjon av fysisk styrke, mental trygghet og et lag som fant en felles rytme.
-Jeg var i god fysisk form, god mental form. Vi var rett og slett et skikkelig godt lag, sier hun og forteller videre hvordan alt klaffet samtidig.
For henne, for strukturen i laget og for dynamikken mellom spillerne. Det var en slags kollektiv forståelse som gjorde at spillerne ikke bare håpet på suksess; de forventet at de kom til å levere.
-Nå skal jeg vise dem
Når temaet skifter til USA, skjer det noe i kroppsspråket hennes. Hun slapper ikke av, men hever seg litt i stolen.
-De hadde en naturlig arroganse over seg, sier hun. Hun sier det ikke med irritasjon, men som en konstatering av at Norge møtte mer enn et fotballag; de møtte en kultur. -Vi er små. De var store.
De amerikanske holdningene trigget noe i henne.
-F***, nå skal jeg vise dem!
Semifinalen – ti mot elleve
Det definitive gjennombruddet kom i semifinalen i 1995. Norge ledet 1-0 etter en tidlig scoring av Ann Kristina Aarønes. Heidi Støre ble utvist. USA presset. Det var en kamp som kunne ha vippet begge veier, men Riise beskriver hvordan laget samlet seg i motgangen.
-Alt gikk litt imot oss i den perioden i kampen. Men det gjorde faktisk at det ble veldig samlende for laget, sier hun.
Det var i denne kampen at Norge virkelig viste hva som bodde i dem: ti spillere som sto imot elleve amerikanere og likevel vant vi. Det la grunnlaget for en rivalisering som varte i et helt tiår. Norge gikk til finalen og slo Tyskland 2-0 etter scoringer av Riise og Marianne Pettersen. Vi vant VM og vi var verdens beste damer. Og hele verden fikk oppleve krabbefeiringen over matta.
Skrek til publikum
Det er kort mellom høydepunktene i Hege Riises karriere. Hun ble kåret til verdens beste spiller i 95. Nå snakker hun om OL-finalen i 2000, bli. USA stod på motsatt banehalvdel. USA tok ledelsen etter bare fem minutter, men Norge kjempet seg tilbake i kampen og utlignet ved Gro Espeseth rett før pause. Et tett oppgjør som var preget av rivalieriet mellom laget, eksploderte da Norge tok ledelsen ved Ragnhild Gulbrandsen tolv minutter før slutt. OL-gullet var bare minutter unna. Men på overtid ble Tiffeny Milbrett tomålsscorer og amerikanernes helt. 2-2. Sen utligning, og nå hadde USA det psykologiske overtaket. Endelig skulle de få sin hevn, tenkte amerikanerne. De hadde ikke glemt 1995 og store deler av laget var det samme. Men Riise nektet å være med på at laget resignerte. Hun ville ha med seg publikum.
-Jeg gikk ut til midtsirkelen, strakk hendene i været og bare skrek mot publikum: -Kom igjen da, nå trenger vi dere!"
Publikum svarte, laget våknet, og det oppsto plutselig en følelse av at kampen fortsatt var mulig å vinne. Norge avgjorde på golden goal ved Dagny Mellgren, 12 minutter inn i første ekstraomgang.
-Det var helt magisk, sier Riise.
30 år senere – og et tomrom i monteret
Minnene er krystallklare, og følelsene er fortsatt sterke, men det snevet av skuffelse går fortsatt over ansiktet til Riise.
-Vi har liksom ikke nok pokaler til å rote det bort, sier hun med et skjevt smil. Pokalen er borte. Men triumfen er like stor. Tre tiår etter står Hege Riise fortsatt støtt. Trofeet gjør ikke det. Det har ingen sett siden.
Hør hele miniserien med Hege Riise her:
