Audun Lysbakken vet at å juble for Brann, historisk sett, er kortvarig glede. Og så begynner frykten for neste nedtur. Likevel er det kanskje noe med denne evige berg-og-dalbanen som gjør at bergenserne holder sammen, uansett hvor de befinner seg.
Han har vært partileder, statsråd og en markant skikkelse i norsk politikk. Som tidligere leder av SV og kunnskapsminister i Stoltenbergs regjering, er Audun Lysbakken mest kjent for sine politiske kamper på Stortinget. Men bak den kontrollerte politikeren skjuler det seg en ihuga Brann-supporter som aldri har lagt skjul på hvor mye klubben betyr for ham. Og nå virker det som han har lavere skuldre enn på lenge.
"Ekte lidelse har et navn"
Når Audun Lysbakken snakker om Brann, føles det som et engasjement som stikker langt dypere enn mange politiske saker. For ham er Brann mer enn en klubb. Det er identitet, fellesskap, og ikke minst lidelse.
– Brann er Bergen. Og Bergen er Brann. Når Brann gjør det dårlig, merker du det i hele byen. Det er litt annerledes enn her i Oslo, hvor du har mange flere folk fra hele landet, og alle ikke er like opptatt av fotballaget. Det var jo noen år et slagord som var: "Ekte lidenskap har et navn". Det døpte vi jo fort om til "ekte lidelse har et navn - Brann". Sånn er det jo, forteller han i episode 276 av podkasten Toppfotball.
Hør hele episoden her:
Lidelse som kulturarv
Lysbakken beskriver det å være Brann-supporter som å bære en arv av smerte og stolthet på samme tid. For i Bergen handler fotball om mye mer enn 90 minutter på gresset.
– Vi driver jo med en viss dyrkelse av all lidelsen vi har vært gjennom. Det er blitt en del av vår egen historie, sier han og fortsetter.
–Det er ikke mange klubber som har fått to episoder i den svenske podkasten "When we were kings", men det har skjedd så mye rart i Brann, at det er det altså, sier Lysbakken.
Branns historie er en fortelling om ekstreme kontraster. Fra jubelen over seriegullet i 2007 til nedrykk og skandaler bare få år senere. Lysbakken mener bergenserne jubler i kort tid, før de begynner å frykte nedturen.
– Det har alltid vært sånn: Når vi er på topp, vet vi at nedturen kommer. Vi vant serien i 2007, men på de neste 14 årene rykket Brann ned to ganger, sier Lysbakken
Klare for Europa – med nye krefter
Likevel mener Lysbakken at dagens Brann står på et helt annet fundament enn tidligere. Etter den sterke 4-0-seieren borte mot AEK Larnaca onsdag, er Brann klare for ligaspillet i Europa League. Med en ny ledelse og et lag bygget på lokale talenter, ser Lysbakken konturene av en mer varig suksess.
– Denne gangen er suksessen ikke bygd på eksterne millioner og raske løsninger. Nå er det unge bergensere som løfter laget – og vi er til og med klare for Europa, sier han stolt.
-Det gikk til helvete
Et av de mest spesielle kapitlene i klubbens moderne historie er tiden med trener Rikard Norling. Sportslig ble det en katastrofe. Likevel ble svensken elsket av supporterne.
–Det eneste som manglet, var at han gjorde jobben sin, sier Lysbakken og ler.
–Han hadde jo virkelig ikke satt seg inn i norsk fotball før han tok jobben. Det har han jo innrømmet senere også, sier han.
Norling kom til Bergen som en frelser. Han hadde meritter, stil og en "attityd" som passet perfekt inn med bergenserne. Trodde de. Men på banen gikk det fra vondt til verre. Klubben rykket ned, og likevel ble treneren sittende lenge. Ikke før Brann tapte 0-4 borte mot Levanger og lå på 9. plass i Adeccoligaen (1. divisjon), måtte svensken ta sin hatt og gå. Lysbakken husker tilbake til høye forventninger og spenning rundt at Brann endelig hadde hentet inn en merittert utenlandsk trener.
– Det var fyrverkeri på pressekonferansen. Det var ingen grenser for hvor bra dette kunne gå. Og så gikk det så til de grader til helvete. Men folk ble likevel glad i ham, sier Lysbakken.
For supporterne var Norling mer enn resultatene. Han var en type, en karakter – og det har alltid hatt stor betydning i Bergen.
-Klemmer også Høyre-folk
For Lysbakken handler Brann også om følelsene man får lov til å slippe løs på tribunen. Hvor partitilhørighet eller andre politiske kamper ikke spiller noen rolle. Det er tap eller seier. Sinne, jubel, sang og gråt.
–Tribunen er et fristed. Der er det et sterkt fellesskap. Der har jeg til og med delt ut noen klemmer til Høyre-folk, ler han.
– Du kan rope, gråte, miste stemmen, og gå hjem helt utslitt. Det er det som er så deilig med fotballen, forteller han.
Hør hele episoden her:
_04.jpg?ref=451.no){kind=link}
.jpg?ref=451.no){kind=link}
