En mandagsformiddag i femte etasje på Intility Arena. Vålerenga har vunnet i helgen. Det lukter kaffe, kontor og mild eufori. Men i sportssjef Joacim Jonssons verden finnes det aldri pauser. Ikke egentlig.
– Hadde vi ikke rykket opp i fjor, tror jeg ingen av oss hadde vært her i dag, sier han, og peker ut av vinduet mot gressmatta.
Svensken sitter med rak rygg, som om kroppen fortsatt husker kampene som aldri tok slutt. Fjorårets nedrykk var ikke bare et sportslig traume for Oslo-klubben. Det var en økonomisk flodbølge. Millionkutt. Laks og YT forsvant fra frokostbuffeten. Støtteapparatet ble halvert. Spillerne fikk færre drikkeflasker. Det høres banalt ut, men det er i detaljene man merker trykket. Det er i detaljene krisene slår inn.
– Vi visste det ville bli brutalt. Men kanskje trengte vi det, sier Jonsson.
Han vil ikke romantisere Obos-ligaen. Likevel er det i motgangen han opplever at klubben har funnet ryggrad. Ikke bare på banen. Men i styret, blant trenerne, og internt i administrasjonen.
– Jeg sa til styret: Gjør ingenting. Bare sitt stille. Stol på prosessen. Og vi tapte ikke en kamp etter det.
-Nedrykket ble en reset-knapp
Joacim Jonsson er kjent for å være rimelig direkte. Men han veier ordene sine litt som sportssjef. Han er ikke umiddelbart enig i at noen klubber kan ha gått ha et nedrykk. Samtidig var det kanskje et uunngåelig scenario etter hvert.
– Hadde vi fortsatt i Eliteserien uten å rydde opp, hadde vi gått på en ny smell. Nedrykket ble som en tvungen reset-knapp, sier han.
Etter nedsmeltingen har han brukt klubben som et laboratorium. Spillerlogistikk, kostnadsstruktur, mentalitet. Alt ble revurdert. Alt kunne forbedres. Noen spillere forsvant fordi de ikke passet. Andre fordi de ikke ville være der. Og noen, som Jones El-Abdellaoui, tok sjansen da den kom – og ble solgt for 50 millioner kroner kort tid etter debut.
– Hadde vi hatt bredere stall, hadde han kanskje aldri fått sjansen. Sånn er fotballen, sier Jonsson.
-Foreldre har dollartegn i øya
Kampen om de unge talentene i Oslo er knallhard.
– Det er blitt rå business. Foreldre har dollartegn i øya, og klubbene konkurrerer på et nivå vi aldri har sett før.
Vålerenga får ikke lenger automatisk de beste fra Oslo øst. Konkurrentene heter ikke bare KFUM og Lillestrøm, men også utlandet. Jonsson er klar på at klubben må bli mer aggressiv i rekrutteringen. Han bruker uttrykket «vi har vært snille». Det skal det bli slutt på.
Samtidig henter VIF også mer internasjonalt. Kantspilleren Promise (18) ble signert fra akademiet "Beyond Limits" i Nigeria, tidligere i år. Han ble ikke spilleklar før i august.
– Promise er superspennende. Han har et ekstremt tempo, et lavt tyngdepunkt og evnen til å gjøre noe uforutsigbart med ballen. Det tok bare et par treninger før spillerne kom bort til meg og sa: "Ser du ikke at han er god? Dette er jo verdens enkleste jobb."
Det er business, ja. Men Jonsson er forsiktig med å legge press på unggutten.
– Vi skal ikke legge Vålerengas fremtid på skuldrene til en 18-åring, men han ser svært spennende ut, sier han.
